Det er ikke alle hunder som er så heldige å bli nærmest født inn i en sikker og forutbestemt vei i livet.
Familien min har hatt hund så lenge jeg kan huske. Disse hundene har kommet fra trygge og gode oppdrettere, som de aller fleste hundene i Norge. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ett stort skritt å få hund. Det er mye en skal tenke gjennom før man faktisk bestemmer seg for å få ett nytt familiemedlem. For det er jo akkurat det hunden skal bli, en del av familien.
Det er ikke alle hunder som er så heldige å bli nærmest født inn i en sikker og forutbestemt vei i livet. Det er, som vi alle vet, utrolig mange dyr som er hjemløse. Dyr som intensjonelt blir mishandlet og sett på som avskum. Dyr som ikke har valgt dette selv. Dyr som ikke kan stilles ansvarlig for å blitt hjemløse.
For en stund tilbake kom jeg over ett innlegg på Facebook, en hund hadde blitt grovt mishandlet og dumpet i en grøft, alene. Det mennesket som skulle ta vare på hunden valgte å gjøre stikk motsatt. Hva hadde denne hunden gjort dette mennesket? Vist kjærlighet, tiltro og glede? Stolt på dette mennesket? Vært hundens hele og eneste verden?
Det gjorde så utrolig vondt å faktisk erkjenne overfor seg selv at dette skjer hver dag. Det bygget seg opp mange følelser og tanker, men hva kunne jeg så gjøre? Hvordan kunne jeg hjelpe?
Innlegget jeg kom over var på en Facebookside som heter; « 4ever Home adopsjon og omplassering». Dette er en frivillig organisasjon som hjelper hunder i nød med mål om at hundene skal bli friske og adopteres eller omplasseres til gode hjem som kan gi de all den kjærligheten de faktisk fortjener.
Organisasjonen holder til ved Dog Camp Hundehotell i Tønsberg og legger nærmest daglig ut innlegg om hjemløse hunder som trenger hjelp. Disse hundene er lokalisert på nordmenns favoritt halvøy Spania. Hundene er grovt neglisjert og mishandlet. De er utsultet med brukne ribbein og infiserte sår. De har kun én fremtid i vente. Alt dette skjer på akkurat den samme feriehalvøya som fylles opp av nordmenn hver år.
Den sorte valpen er den som omtales i innlegget, som jeg dessverre ikke rakk å redde.
Tanken på at mennesker faktisk tar seg retten til å behandle ett levende vesen slik er uforståelig. Ikke overraskende, men uforståelig. For hva har dette dyret gjort deg? Hvordan kan dens eksistens gjøre deg noe? Heldigvis finnes det mennesker som prøver å hjelpe. Disse menneskene vier tiden sin til å finne noen som kan redde hunden ut av det som heter «the killing station». For hva er egentlig «the killing station»? Finnes virkelig det?
Ja. Dessverre. Det gjør det og det er akkurat det som ligger i navnet. Når sheltrene er fulle, som det forresten ikke finnes i nærheten av nok av i forhold til løshunder, sendes resten til denne «avdelingen». Hvor det allerede er forutbestemt hva som skal skje med mindre noen kommer og redder de innen satte tidsfrister.
Disse «avdelingene» opererer med mørke tall. Det antas å være i overkant av 792 registrerte «killing stations» rundt om i Spania med alt fra 50 til godt over 400 hunder på hvert sted. Ingen har innsikt i hvor mange dyr som mister livet sitt her. Enten det er av de dårlige forholdene på den gitte «avdelingen» eller når en av de ansatte går til hundebingen, velger seg ut en hund og tar den med bak for å drepe den.
Dette er realiteten.
Dette skjedde med min hund. Da en av de frivillige i organisasjonen kom for å kjøpe ut hunden jeg skulle ha, var det for sent. Noen hadde tatt beslutningen at den lille valpens liv ikke var verdt noe lengre. Jeg valgte å kjøpe ut en annen hund samme dag. Nok en hund skulle ikke måtte bøte med livet fordi jeg var for sen.
Visste du at det var slik? Ikke? Det er ikke så rart.
Alle disse «avdelingene» og sheltrene har forskjellige regler og egne måter å drive på. Hos de aller fleste sheltre er det ikke tillatt å fotografere eller filme hundene med mindre de er ute på tur. Hos killing stations er ingen fotografi eller video tillat og enkelte har satt opp overvåkningsutstyr for å kunne forsikre seg dette ikke skjer.
Hvis det ikke er lov å fotografere eller filme sier ikke det sitt? Skal vi virkelig sitte med skylappene våre og innbille oss at dette ikke er en realitet?
Jeg reiser til Spania i November for å få innsikt i hvordan situasjonen er og ikke minst for å besøke den lille tassen som skal komme hjem til meg i Januar.
Jeg er fullt klar over at dette ikke kun skjer i Spania og at det skjer med flere dyr. Jeg gjør det jeg kan for å hjelpe. Gjør du?
«Adopt. If you can’t adopt, foster. If you can’t foster, volunteer. If you can’t volunteer, sponsor. If you can’t sponsor, donate and if you cant donate then educate!»
Det viktigste er å gjøre noe.
Organisasjonen følger selvsagt reglene som Mattilsynet har satt for import av dyr inn i Norge.
Valpen jeg har adoptert. De to første bildene er hos veterinæren, de andre er tatt i smug på killingstation.
