Det er en substansiell forskjell mellom å drepe og aktiv dødshjelp. Det er en substansiell forskjell mellom å ta noens liv mot deres vilje og å assistere noen som ønsker og behøver det sterkt. Aktiv dødshjelp er handlingen der noen enten tar livet av en person eller hjelper personen med å begå selvmord på bakgrunn av personens direkte forespørsel om hjelp til å dø.
Vi skiller mellom to former for aktiv dødshjelp – eutanasi, der legen gir pasienten en dødelig injeksjon, og assistert selvmord, der legen utstyrer pasienten med en dødelig dose medisin som pasienten selv kan velge å innta. Aktiv dødshjelp er per dags dato ikke tillatt i Norge, men en annen form for dødshjelp, passiv dødshjelp/behandlingsunnlatelse, er lov. Da avslutter helsepersonell eller unnlater å sette i gang livsforlengende behandling.
Aktiv dødshjelp er et svært komplisert tema, og har vært et omstridt emne i de fleste vestlige land de siste tiårene. Debatten rundt aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser og spørsmål om individets frihet og kontroll over liv og død, religion og livssyn, myndighetenes rolle og hva som egentlig er barmhjertighet.
Grenser mellom riktig og galt
Aktiv dødshjelp er også i grenseland mellom hva vi anser som moralsk riktig og galt. Dersom man forholder seg til pliktetikken, er det umoralsk å ta et liv, uansett hvilke omstendigheter som ligger til grunn for det. Konsekvensetikken, derimot, konsentrerer seg om hver enkelt situasjon. Innenfor konsekvensetikken er aktiv dødshjelp derfor moralsk forsvarlig, ettersom det er pasientens ønske som respekteres og pasientens lidelse som avsluttes. Det fokuseres ikke på livet som avsluttes, men lidelsen som er borte.
Det er dog et problem at aktiv dødshjelp bryter såpass med legerollen. Hvordan kan man kreve av leger og helsepersonell at de skal ta et liv når deres arbeidsoppgave er det motsatte – å redde liv? I Den hippokratiske ed, som de fleste nyutdannede leger skriver under på og som ansees som en human tilnærming til legekunsten, forbys det dessuten å yte hjelp til mennesker som ønsker å dø.
Hippokrates fra Kos er ikke den eneste som gjennom tidene har nektet aktiv dødshjelp. Da kristendommen ble innført i Europa, ble selvmord og dødshjelp forbudt – livet var en gave fra Gud og kunne derfor ikke velges bort. Lidelse ble betraktet som en byrde Gud selv hadde pålagt menneskene, og som de måtte bære frem til Gud tok livet tilbake. At mennesket har bruksrett til eget liv, mens Gud har eiendom over det, er en vanlig, gjennomgående tanke i kristendommen. Den norske kirke går derfor mot legalisering av aktiv dødshjelp, og er ikke alene i dette. Det mosaiske trossamfunn har uttalt at jødisk tradisjon ikke aksepterer aktiv dødshjelp, og ifølge en BBC-artikkel strider aktiv dødshjelp også imot islam.
Men dersom en er for en sekulær stat, er ikke dette relevant i det hele tatt. Ikke-religiøse skal ikke være tvunget til å følge religiøse regler og normer, de skal ha friheten til å gjøre det de vil såfremt det ikke skader noen.
Jeg mener at respekten for det enkelte individs frihet og rettighet til å selv bestemme over eget liv bør veie tyngst under alle omstendigheter.
Fare for misbruk
En vanlig bekymring når det kommer til aktiv dødshjelp er risikoen for misbruk. Ved en eventuell legalisering er det en fare for at mennesker som ikke ber om det eller behøver det, mottar livsavsluttende behandling. I Nederland og Belgia har eutanasilovene ført til en gradvis utglidning og stor økning i antall dødshjelpstilfeller. Aldersgrensene har blitt fjernet, og stadig flere pasienter kvalifiserer for å motta eutanasi. Det er utfordrende å regulere aktiv dødshjelp, og få land har klart det så langt.
Samtidig er det faktisk mulig å føre en strengere eutanasipolitikk enn Nederland og Belgia. I delstaten Oregon i USA er legeassistert selvmord, en form for aktiv dødshjelp der legen skriver ut den dødelige dosen men pasienten selv begår selvmord, tillatt, og kriteriene som stilles der understreker tydelig at aktiv dødshjelp skal være den aller siste utveien. Pasienten skal være døende og lider uutholdelig, er kompetent og velinformert om alternative lindrende muligheter, er ikke under påtrykk fra andre, er i stand til å administrere medikasjon selv, lider ikke av psykiatrisk sykdom, legen har kjent pasienten over lang tid og en annen lege må bekrefte avgjørelsen.
Jeg tror at spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp er mer komplisert enn som så. Det er ikke kun et spørsmål om kontroll og regulering, men om hvilke moralske verdier vårt samfunn skal ha. Skal vi tillate å drepe? Eventuelt å la noen dø? Er ikke menneskelivet ukrenkelig?
Jeg mener at respekten for det enkelte individs frihet og rettighet til å selv bestemme over eget liv bør veie tyngst under alle omstendigheter. Når et menneske lider intenst og smertefullt, med døden i horisonten, er det ikke ens rett til å bestemme om livet har noe mening og hva som vil være en verdig død? For retten til å selv bestemme over eget liv er også retten til å bestemme over egen død.
Retten til et liv innebærer altså ingen plikt til å leve.
I Norge i dag er det ikke ulovlig verken å ta selvmord eller å ta valg som kommer til å forkorte livet ditt. Man må ikke leve dersom man ikke vil. Din rett til et liv er ukrenkelig, men det er ikke livet ditt – det er ditt eget valg. Samtidig er det mange som mot deres vilje kommer til å leve med smerter resten av deres liv uten muligheten til å gjøre noe med det.
Nødvendig med legalisering
Det er en substansiell forskjell mellom å drepe og aktiv dødshjelp. Det er en substansiell forskjell mellom å ta noens liv mot deres vilje og å assistere noen som ønsker og behøver det sterkt. Selvfølgelig må aktiv dødshjelp være strengt regulert. Det må være et tilbud, men ingen rettighet. Og det må være noe leger kan reservere seg mot. Det er forståelig at man kan ha moralske kvaler med å utføre aktiv dødshjelp, samtidig skal ikke leger som utfører det ut av barmhjertighet og hensyn til pasienten måtte frykte straffeforfølgelse.
Det er til ingen nytte eller fordel å forlenge unødvendig lidelse hos noen som motsetter seg det. Derfor mener jeg at det er både riktig og nødvendig å legalisere aktiv dødshjelp. Som Jack Kevorkian en gang sa, ”Å dø er ingen forbrytelse.” Det burde da heller ikke være en forbrytelse å hjelpe noen med å dø så komfortabelt som mulig?
