For litt over en måned siden skrev jeg om Dogrescue i Spania. Da sa jeg at planen var å reise sørover for å se ting med egne øyne. Se hva pengene går til. Den reisen er nå tatt og jeg sitter her, hjemme i snølagte Oslo, med tusen inntrykk og tanker.
Jeg har valgt å filme noen deler av reisen, så nederst i innlegget vil du finne noe som kan ligne en videoblogg. Det er også tatt en del bilder, disse ser man litt lengre ned i innlegget. Dersom du er sensitiv for sår og/eller blod vil jeg fraråde deg å se på alle bildene.
Mange spør meg hva målet mitt med dette er og det er noe så enkelt som å belyse en situasjon som står meg nær. Jeg vil de som ikke vet skal få vite. Det er dessverre svært mange som velger å se en annen vei. Jeg kan ikke bestemme hva andre skal mene, tenke eller føle og det har heller aldri vært ett mål, men jeg kan sørge for at mest mulig informasjon kommer frem.
OBS: Jeg kan ikke snakke for alle shelterne og killingstaitione verden over, eller i hele Spania. Jeg kan kun uttale meg om de jeg har besøkt selv. Jeg har blitt opplyst om at det finnes mange sheltere og killingstaitons der ute som er MYE verre enn det jeg har fått sett på denne turen.
Mandag 13. November
07.00 skulle flyet gå, fra Torp Flyplass i Sandefjord. Som du sikkert skjønner ble det dette en veldig tidlig morgen for en som reiste fra Oslo. Stemningen ble ikke stort bedre når flyet var forsinket, så jeg kjøpte meg en bolle på Narvesen og sang en stille bursdagssang til meg selv ved gaten i håp om å komme i litt bedre humør. Gjærbakst har en slags magisk kraft, det hjelper uansett hvilken sinnsstemning man er i, og det hjalp den dagen også!
Jeg landet i Alicante rundt klokken tre og ble hentet av Sara som hadde med seg to små røvere. Disse to røverne var ingen andre enn valpen jeg har adoptert og hans bror, som også er adoptert til Norge. De skulle bo med meg under oppholdet mitt i Spania.
Resten av dagen gikk til å tørke tiss, leke og kose. Med andre ord, en meget vellykket bursdag!
Tirsdag 14. November
Etter en god natt søvn, litt kos og en stor frokost er jeg klar for første dag i Alicante. Turen skulle gå til sheltre og killingstations. En killingstation som sier de ikke dreper hundene, likevel har frivillige sett hundene forsvinne en etter en.
Det var tungt. Jeg måtte klype meg i armen og trekke pusten dypt uttallige ganger for å ikke begynne å gråte. Jeg sprakk. Det gikk ikke. Jeg kunne ikke holde det inne. Jeg fikk ikke ta på hundene, mate dem eller gå en tur. Jeg fikk bare se. Se de hjelpesløse og innesperrede hundene. Jeg fikk bare se redselen i øynene deres, men jeg fikk ikke gjøre noe. Alt jeg ville var å redde alle sammen.
De hadde satt 19 Schæfere og Pitbuller i samme bur. En tikkende bombe kalles det. De er sultne, de er tørste og varme. Det er trangt om plassen og det er nok at en av de ikke klarer mer. Om en går til angrep så er resultatet ett blodbad.
Dette er ikke rasens skyld, med situasjonen. Alle raser kan bli aggressive og noen er dessverre mer utsatte for mishandling og misbruk enn andre.
Det er mye som kan bli sagt om Pitbuller og de har dessverre blitt mishandlet i en årrekke. Disse hundene fikk tidlig navnet «nannydogs», da de er kjærlige mot barn. Det er en beskyttende rase, full av glede og tillit til deg som dens eier og helt ufarlige. Per dags dato er dette en ulovlig rase i Norge. Jeg håper det kommer en dag hvor vi straffer menneskene som mishandler dyrene og fremmer aggressiviteten i dyr, fremfor dyrene som har blitt mishandlet og derav blitt aggressive.
Etter en lang og følelsesladet dag var det godt å kunne komme tilbake til hotellet og bli møtt av to spretne karer som har vært så heldige at de ble reddet ut fra killingstation.
Onsdag 15. November
Etter en noe søvnløs natt var det godt å våkne til Lukas og Sergio sprette over ansiktet mitt og vaske meg helt ren. Bedre start på dagen kan man ikke få og jeg gleder meg til å kunne våkne til det hver dag på nyåret.
I går var det utrolig hardt å være på killingstation, jeg kunne se på de lide. Flere hadde sår, var syke, ekstremt tynne og mange er aggressive av redsel. Nå skal jeg tilbake, men denne gangen blir det mye bedre, for i dag er det frivillig dag. Det «arrangeres» to ganger i uken og da kan man komme i kontakt med hundene, kose, lufte og mate de.
Det lille av mat de får ellers i uken kan ikke kalles mat og gjør mange av hundene dårlig, med andre ord så får de spist ordentlig kun to ganger i løpet av en ellers veldig lang uke. De kommer aldri ut av burene de 5 andre dagene, de som jobber der spyler bare burene utenfra mens hundene er der. Kan du se for deg et liv der du spiser og rører på deg kun to dager i uka? Du blir sett og får omsorg kun to dager i uka?
Underlaget er fliser, som for så vidt er helt greit på dagen om sommeren, men kanskje ikke fult så greit på kvelden eller om vinteren? Men det er det de får. Fliser. Kalde fliser, dag inn og dag ut, uansett årstid eller temperatur. Hundene er avmagret og omtrent pelsløse, så den naturlige isolasjonen er ikke-eksiterende. Området de får oppholde seg på er lite og det pakkes inn så mange hunder som overhode mulig i hvert bur. Tror du de har det bra?
Før vi dro på killingstation i dag gikk turen innom ett lager som selger hundemat, der fikk jeg kjøpt ca 100kg med mat som jeg donerte til hundene. Halvparten til shelterne og halvparten til killingstation. 100 kg høres ut som mye, men det holder for en dag, kanskje to. Det var det jeg kunne bidra med og litt hjelp er bedre enn ingen.
Da vi var på killingstation i går så vi en tispe med valper i magen. Sara, som viser meg rundt her, fortalte det til den som visst nok skal stelle med hundene og etter min mening omtrent bare satt på rumpa og spilte Candy Crush hele dagen. Vi fikk beskjed om det skulle bli tatt abort på valpene. Valper de ikke visste var der før Sara sa det. Vi skjønte kjapt at denne tispa aldri kom til å overleve.
De som er her i Spania og jobber på sheltrene har ingen andre penger enn sine egne. De tar stadig fra egen lomme for å kunne hjelpe, men det er jo begrenset hvor mye man kan ta. Sara kunne ikke kjøpe ut tipsa, det gikk ikke økonomisk, spesielt siden man fikk en god del veterinærkostnader med på kjøpet. Jeg ville hjelpe, men jeg har ikke mulighet til å adoptere flere, så jeg sa jeg kunne dekke veterinærkostnader og vipps, så var det håp, for tispen og valpene.
Dagen gikk mot sin slutt og jeg fikk en siste jobb, å gi henne ett navn. En gravid hund, som holder seg rolig mens hun er innestengt i ett bur med flere andre hunder, med minimalt med mat og ingen frihet. Hun har en fortid ingen tørr tenke hvordan har vært og fortsatt er snill. Det er en tøff sjel. En sjel som takler alt og aldri gir opp. Det var kun ett navn hun kunne få og det var Mirna, oppkalt etter storesøsteren min.
Torsdag 16. November
Dagen startet som den forrige og jeg visste det skulle bli en god dag. Hele dagen gikk med til kos og lek med hundene Sara passer. En slik dag trengte jeg, og den var perfekt!
Dagen etter reiste jeg hjem. På flyet sitter jeg med både gode og vonde minner fra denne turen. Jeg har lært mye, også mye om meg selv. Jeg er veldig stolt over at jeg som 19 år har reist alene ned til Spania for å se og hjelpe. Jeg håper flere vil gjøre det samme. Alt hjelper og jeg håper flere ønsker å bidra. Både økonomisk, hvis det lar seg gjøre, men også gjennom frivillig arbeid og gjennom adopsjon.
Hvis du ser en hund i dette innlegget som hadde passet deg, eller du er ute etter å hjelpe en hund som ligger for døden nær så vennligst ta kontakt med meg gjennom Facebooksiden min. Vi har hunder som passer for hver og en. Du kan også donere penger for mat til hundene ved betale til huellasenlamontan@huellasweb.org gjennom paypal. For 2 euro kan en hund få 1 kg med mat. (På et shelter går det ca 80kg med mat hver dag.
Til slutt ønsker jeg å vise hvor fantastisk jobb de frivillige gjør, her er bilde av en galgo som ble funnt for 3 år siden. I dag er den helt frisk og ser flott ut!
